Dette innlegget ble skrevet 6. mai 2013, altså dagen før One Direction gjorde sin første konsert i Norge:

"I morgen kommer One Direction!

Nå sitter jeg her og føler at jeg må forsvare det faktum at jeg faktisk liker One Direction. JA, jeg er gammel nok til å være mor til samtlige bandmedlemmer OG ble introdusert for musikken av min 11 år gamle datter, men so what?

Som godt voksen burde jeg da altså ikke like et 'slikt' band og 'slik' musikk. Jeg burde etter det jeg har blitt fortalt 'forstå bedre'. 

For det første, hvem bestemte at det var aldersgrense på musikk? En grense oppad? Hvem bestemte at det nummeret som står ved siden av navnet mitt i en parentes er det som definerer meg? Jeg føler en aldri så liten trassalder nummer to komme snikende (så kanskje jeg ikke er så voksen som dette nummeret skulle tilsi uansett :P).

Jeg finner meg ikke i å bli umyndiggjort. Jeg har en utmerket stemme (så lenge jeg ikke synger med den, vel å merke ;)) og vet veldig godt hvordan jeg skal bruke den. 

Musikken, showene og alt ved disse 5 guttene gjør meg GLAD, det er så enkelt. Jeg blir i godt humør, og DET for meg er verdt mye mer enn om de har musikk cred hos forståsegpåere eller om de er 'riktige' for min aldersgruppe.

Jeg ble så hektet at jeg pluselig fant meg selv i London sammen med to venninner for å overvære en av bandets konserter i fantastiske O2 (hvorfor kan vi ikke ha SLIKE arenaer i Oslo?) - hvilket show! 

Det er stemning når 20 000 mennesker i en alder fra 7 – 70 (sånn ca) synger med av full hals til nær sagt samtlige sanger. Litt spredt latter brøt ut da et av bandmedlemmene ytret at det var så koselig at foreldrene hadde begynt å være med barna på konsert, jeg tror ikke jeg var den eneste foreldre der uten barn, for å si det sånn.

Rett over midtgangen for oss sto en stolt far med sin datter, vil tippe hun var rundt 7-8. Mannen var ikledd hvit t-shirt med påskrevet #bestdadintheworld med barneskrift. Vet ikke hvem som koste seg mest, de rocka like mye begge to.

Du skal ha steinhjerte for ikke å bli sjarmert, både av publikum og av bandet selv. Sympatiske, flotte, glade og takknemmlige, dog helt vanlige gutter, hevder de selv. I så fall er det da 'vanlige' gutter med langt over gjennomsnittet musikalsk talent og evne til å underholde. 

Zayn Malik's vokalprestasjoner går i alle fall rett i hjertet på meg, snakk om fløyelsstemme.

Jeg skjønner 'Directionerene'. Bandet har noe for en hver smak, alle kan finne et favoritt medlem og få et punkt som knytter dem ennå sterkere til bandet. Du sjarmerende og uskylidig (utseende) Niall, stødige og fornuftige Liam, spøkefuglen Louis, damemagneten og 'babyen' (underlig combo) Harry og den såkalte bad boy'en, mørke og litt mystiske Zayn. Den jenta (eller gutten) som ikke finner et oppspillspunkt (for å si det med fotballspråk) tror jeg er vanskelig å finne.

Oslokonserten kan ganske enkelt ikke komme fort nok. Da skal min håpefulle endelig få se sine helter, som mor tyvstartet med for noen uker siden. Vi har gått på konsert sammen mange ganger tidligere vi, på alt fra Metallica og 30 Seconds To Mars til Erik og Kriss, men denne gangen er det spesielle at det er HUN som oppdaget de først og dro meg med i det. Dette var ikke min ting som ble vår, men hennes ting som ble vår :)

Så, her sitter jeg da, i min One Direction t-shirt (som sikket ikke er rett kleskode for en dame i min alder) og gleder meg som en unge til klokka blir 20'ish på tirsdag. Det blir garantert ikke siste gang vi ser dette bandet sammen, ingen med vettet i behold takker vel nei til en slik humørboost som disse gutta bidrar med.

Takk for meg ;)

Hilde/DirectonerMom

PS: Nok en fantastisk One Direction konsertopplevelse er over, og nå sitter jeg her da, med nok en 1D t-shirt, en superhappy datter som om mulig er enda mer fan enn før. 

Å se hennes glede under konserten fikk meg til om mulig å bli ennå mer 'glad' i de 5 gutta i bandet.

Og jammen har vi ikke billetter til Croke Park OG Wembley neste år også. Kommer de tilbake til Norge, blir det i alle fall en konsert til!